AI som kreativ samarbeidspartner: lærdommer fra teateret

Av Jon Fitts, Design Lead i Attensi · Publisert: 9. september 2026

Skrivepulten var ikke der.

Det var høsten 2008, og jeg spilte Valmont i en studentoppsetning av Farlige forbindelser – første gang jeg sto på scenen i høye hæler og pudret parykk. Hjertet sank da scenepartneren min og jeg innså at pulten, som hele sceneoppstillingen vår var bygget rundt, ikke var å se noe sted. En scenearbeider hadde gått glipp av stikkordet sitt. Pulten sto fortsatt i kulissene bak et espalier på knirkende hjul. Scenen var allerede i gang. Vi hadde omtrent to sekunder på oss: Skulle vi brekke eller bøye?

Vi bøyde. Skuespilleren som spilte Merteuil, la seg tilbake på sjeselongen og vinket meg bort for å sette meg ved siden av henne, og vi spilte resten av scenen bare noen centimeter fra hverandre. Replikkene sprakte av en ny energi og intimitet. Publikum snakket om det etterpå. To uker inn i den fire uker lange spilleperioden beholdt vi den nye sceneoppstillingen.

Jeg tenker mye på den pulten når jeg jobber med AI nå.

Finn dine samarbeidspartnere

Jeg tilbrakte mer enn to tiår i teateret før jeg kom til L&D. Mesteparten av tiden var jeg omgitt av folk som har som jobb, helt konkret, å skape noe av ingenting – skuespillere, designere, regissører, dramaturger, inspisienter og teknikerne som henger opp lys klokka tre om natta. Noe av det første du lærer i den verdenen, er at teater ikke er et enevelde. Regissøren har en visjon, men forestillingen som til slutt havner på scenen, er alltid – alltid – en forhandling mellom menneskene i rommet.

Det første designmøtet i en ny produksjon er en liten åpenbaring hver gang. Du går inn med ett bilde av stykket i hodet og går ut med et annet, fordi lysdesigneren har sett noe du ikke så, komponisten har hørt noe du ikke hørte, og kostymedesigneren har bygget en verden du ikke visste var mulig, inne i den verdenen du trodde du skapte. Du blir slått på fantasi, på best mulig måte. Stykket blir større enn deg.

På masterstudiet ga Oskar Eustis, kunstnerisk leder for det legendariske Public Theater, kullet mitt det han kalte sitt beste råd til håpefulle dramatikere: Finn dine samarbeidspartnere. Han mente de som har visjoner som harmonerer med dine, og de som har visjoner som står i produktiv motsetning til dine. De som dytter deg bort fra stien du ville gått alene, og inn på en mer interessant en.

Generativ AI, brukt riktig, er akkurat den typen samarbeidspartner.

Dikteringsfellen

Mye av måten folk snakker om å jobbe med AI på i dag, høres ut som diktering. Du skriver en prompt, modellen «leverer» det du ba om, og du vurderer resultatet opp mot bildet du har i hodet. Hvis det ikke stemmer, strammer du inn prompten og prøver igjen. Hele samhandlingen bygger på antakelsen om at den opprinnelige visjonen din er målet, og at AI-ens jobb er å treffe det.

Det er slik en lite dyktig regissør jobber med et ensemble. Og av egen erfaring vet jeg at det sjelden gir et godt resultat, verken for de kreative eller for publikum.

Når jeg prompter en modell nå – for å lage utkast til forgreninger i et scenario for en læringsmodul, leke med språklige retninger for en karakter eller foreslå varianter av mekanikken i et minispill – prøver jeg å komme med en tydelig intensjon og en løs visjon. Jeg vet hva øyeblikket skal oppnå. Jeg er mindre hengt opp i nøyaktig hvordan. Så leser jeg det som kommer tilbake, slik jeg ville fulgt med på en scenepartner som tar et uventet valg på scenen. Ikke «er dette det jeg ba om?», men «hva gir dette meg som jeg ikke så før?»

Noen ganger er svaret ingenting, og da kutter du det. Men ofte er det en vri der inne – en formulering, en struktur, en vinkel – som jeg ikke ville kommet fram til på egen hånd selv etter en uke med forsøk. Og det smarte grepet, det jeg lærte på en universitetsscene i 2008, er å ta imot det som blir tilbudt, og bygge videre på det.

Hvorfor dette betyr noe for læringsdesign

Fordi overraskelse er et av de mest pålitelige verktøyene vi har for å få noe til å sitte.

Kognitive forskere har studert dette i flere tiår under ulike navn – prediksjonsfeil, forventningsbrudd, nyhetseffekten. Kortversjonen er godt etablert: Når det som skjer, ikke stemmer med det hjernen forventet, skjerpes oppmerksomheten, og hjernen merker øyeblikket som verdt å lagre. Det nye aktiverer de samme dopaminerge systemene som er involvert i konsolidering av minner. Særpregede øyeblikk i en ellers forutsigbar rekkefølge huskes uforholdsmessig godt; fenomenet er gjenskapt så mange ganger at det har fått sitt eget navn (von Restorff-effekten, hvis du vil slå det opp).

Opplæringen du husker, er opplæringen som overrasket deg

Hvis du noen gang har sittet gjennom et opplæringskurs på jobben, kjenner du allerede de praktiske konsekvensene. Stoffet som ikke lærte deg noe, var stoffet du kunne forutsi. Øyeblikkene du husker, er de som ikke gikk slik du forventet.

For meg er dette den røde tråden mellom teater og L&D. Jobben er ikke å levere innhold. Jobben er å konstruere et øyeblikk som treffer. Og øyeblikk som treffer, innebærer nesten alltid en liten undergraving av det deltakeren trodde skulle skje.

Hvis jeg er den eneste i rommet når jeg designer slike øyeblikk – bare meg og min egen mønstergjenkjennende hjerne – lager jeg varianter av det jeg allerede har laget. Det uventede er per definisjon vanskelig å skape innenfra dine egne forventninger. Det er nettopp dette en god samarbeidspartner gir deg. Og det er det AI, brukt som samarbeidspartner og ikke som salgsautomat, gir deg flere ganger i timen.

Ikke la det perfekte bli det godes fiende

Når jeg går inn i arbeidet med AI med en samarbeidsånd, holder jeg meg gjerne til et enkelt rammeverk hentet fra hvordan en dyktig regissør jobber med et ensemble:

Kom med en intensjon, ikke en ordre. Vit hva øyeblikket skal gjøre for deltakeren. Hold løst på hvordan. Jo strengere prompten din foreskriver resultatet, desto mer begrenser du modellen til å lage varianter av det du allerede har sett for deg.

Behandle hvert svar som et tilbud. I improvisasjon sier vi «ja, og ...». Det første grepet er alltid å ta imot det scenepartneren gir deg, på dens egne premisser, før du bestemmer deg for hva du skal gjøre med det. Når AI kommer tilbake med et utkast, et bilde eller en struktur, så les det for det det antyder, ikke bare for om det stemmer med bildet i hodet ditt. Husk: Det AI-en leverer, er et svar på noe du ga den, og et uventet svar kan avsløre blindsoner, skjevheter og antakelser du ikke visste at du hadde.

Regisser helheten. Du er ikke lenger forfatteren; du er den kreative lederen. Smaken din, dømmekraften din, forståelsen din av deltakeren, merkevaren og øyeblikket – alt det er fortsatt helt ditt, og det er det arbeidet faktisk står og faller på. AI-en foreslår. Du former, kutter, kombinerer og bestemmer.

Det er alt. Rammeverket er kort med vilje. Som det meste i teateret fungerer det i praksis og blir pretensiøst når det forklares for mye.

Det finnes en åpenbar innvending mot alt dette: at det å være åpen for det uventede høres uforenlig ut med å levere raskt. Det er det ikke. I Attensi beveger vi oss raskt og itererer, og en av grunnene til at vi får det til, er nettopp at designerne ikke krampaktig prøver å tvinge hvert resultat inn i en fastlåst visjon. Vi lar verktøyene overraske oss, beholder det som er sterkt, kutter det som ikke er det, og går videre. «Ikke la det perfekte bli det godes fiende» er et teaterråd som er eldre enn meg. Det samme er regelen om at åtti prosent av noe som spilles, slår hundre prosent av noe som aldri har premiere.

Pulten var ikke der. Vi lagde en bedre scene.

Et interessant og ømtålig spørsmål for L&D akkurat nå er ikke om AI kommer til å erstatte designere. Det gjør den ikke, av samme grunn som et fremragende ensemble ikke erstatter regissøren sin. Det mer interessante spørsmålet er om vi klarer å være åpne nok til å la AI faktisk samarbeide med oss – om vi holder visjonene våre faste nok til å lede og løse nok til å bli inspirert.

Finn dine samarbeidspartnere. Noen av dem er nå store språkmodeller.

Jeg er nysgjerrig på hvordan andre kreative i L&D ser på dette. Er din AI en salgsautomat eller en scenepartner?